| Startside for studieturen | Oppsummering om skolene | Oppsummering om skolebiblioteka | Holland Park School | Cranford Community School | Fulham Cross Secondary School | Henry Compton Secondary School |
Alle skolene vi besøkte var offentlige skoler (utenom
Eurocentres). De var secondary schools og hadde elever i alderen 11-18 år. Men det var stor variasjon
mellom skolene. Den minste skolen vi besøkte hadde 300 elever, mens den
største hadde 1600 elever. En av skolene var en ren jenteskole og en var en ren
gutteskole.
Alle skolene hadde mange innvandrere og
"ikke-hvite". På en skole var det 80 forskjellige morsmål. I følge
administrasjonen på skolene var det lite mobbing p.g.a. forskjellig hudfarge.
Årsaken var trolig at det var så veldig mange forskjellige hudfarger. De hvite
var ofte i mindretall. På Cranford Community School var det f.eks. bare
120 hvite av 1300 elever. Mange av elevene kom direkte fra et annet land og kunne
ikke et ord engelsk. Dette var klart en stor utfordring for skolene.
På Cranford henta og fulgte 3 fra administrasjonen elevene til og fra
skolebussen.
Siden skolene var offentlige var det gratis å gå der. På en skole vi besøkte fikk vi høre at det eneste elevene måtte betale sjøl, var en del av utgiftene på lengre skoleturer.
Det er fritt skolevalg i London. Så elevene (foreldrene) søker om å få komme inn på den skolen de ønsker.
Faglige nivåer i undervisningen: 8 forskjellige nivåer. Dette kan sammenlignes med kursplanene som våre grunnskoler hadde på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet.
Elevene visste hvilke mål de hadde innafor hvert fag. Om vi på noen skoler i Norge har ukeplaner og 2 ukers planer, hadde de engelske skolene tydeligvis mer omfattende planer. Elevene visste nøyaktig hva de måtte lære neste uke, neste halvår, neste år.
Hver dag starta ved flere av de skolene vi besøkte med at det var 10 minutters "innsjekking" før den normale skoledagen begynte. Her måtte elevene vise melding hvis de hadde vært fraværende dagen før etc. Da mista man ikke noe av den vanlige undervisningstida.
En stor forskjell fra den norske enhetsskolen
var at de var lettere å bli kvitt en vanskelig elev. De helt umulige hørte vi
ikke noe om. Så vi antok at de gikk på spesialskoler. Da vi var i London var
det en diskusjon i media om banning på skolene. En rektor hadde vist ut to
elever for banning seg i mellom. På de skolene vi besøkte var det ikke så
strengt. Men en rektor sa at følgende førte til permanent utvisning:
a) Bruk av narkotika på skolen
b) Medbrakt våpen på skolen (det var nok med en liten kniv)
c) Banning til en lærer
Vårt spørsmål var da: eleven hadde rett til å gå på skole. Svaret var da:
det er foreldrenes ansvar å finne en ny skole.
Skolene var hele tida under offentlig kontroll: lokal og statlig. Jeg kommer mer tilbake til det under Henry Compton Secondary School.
På flere skoler understreka administrasjonen at skolen var viktig for mange elever som tilbrakte mye tid på gata. Skolen ble som et hjem for mange elever.
Fremdeles er det vanlig med skoleuniform i England. Bare en av "våre" skoler hadde brutt denne tradisjonen. Men en av skolene som fremdeles hadde uniform, hadde kutta ut slipset.
IKT: det var normalt at elevene hadde brukernavn og
passord som de brukte samme hvor på skolen de logga seg på. Det var da lett å
finne ut hvem som hadde brukt en maskin hvis det skjedde noe galt. Og dette er
sjølsagt preventivt.
På en av skolene hadde alle lærerne sin bærbare PC.
En av skolene hadde trådløst samband.
"Maskintettheten" var brukbar ut fra de forholda vi har i Sandefjord. På
Cranford Community College var det spesielt bra. Det var 400 datamaskiner til 1300 elever.
Cranford lå også i startgropa til å innføre utlån på biblioteket ved
"fingeravtrykkmetoden". Det vil si at fingeravtrykket erstatta
lånekort.
Elever og lærere på Cranford kunne også hente fram sine mapper og filer
hjemmefra via internett.
Kantine: alle skolene hadde kantine. I de kantinene vi spiste, var det voksne som laga maten og solgte maten. På en skole (Fulham) fikk halvparten gratis mat på skolen.